Hei dere ! Satt nettopp å så på et program som virkelig får meg til å tenke, og rører meg på de mest tenkelige måtene. Spesielt med tanke på dagens program. Jeg snakker om
Ekstrem Oppussing USA .
Idag rant tårene. Det var en familie på 5 , som bodde i ei rønne, mens dattera på 8 år kjempet mot kreft. Men egoistisk var hun absolutt ikke. Hun var en inspirasjonskilde for alle rundt seg. Hun sparte penger for å kjøpe bamser til
andre kreftsyke barn. Helt utrolig. Hun og moren bakte kaker til sykepleierne, og hun hjalp de andre med å holde motet oppe.
beundringsverdi, absolutt. Helt satt ut jeg. Kreft er jo noe som rammer ganske mange. Mange av oss kjenner jo folk som har dødd av kreft, vet ikke hvor mange som kjenner barn med kreft, men det gjør ikke jeg. Så alt den lille jenta der fortalte, trollbandt meg. Hun fortalte at barndommen deres ble tatt bort, fordi de rett å slett ble kasta ut i en alvorlig verden hvor det viktigste var å overleve.
Det siste den lille jenta sa var :
"Vi er bare barn , og vi mister endel av barndommen vår. Please, find a cure"Er så glad de får hjelp , og familien i denne episoden fikk et trygt hjem som skal hjelpe henne å bekjempe kreften, så hun kan få håret tilbake , som hun ønsket seg så inderlig.
Men ja , tilslutt, er jo ikke bare kreftsyke familier som får hjelp i denne serien, det er folk som har mistet alt i brann, og ja, familier som ikke har det så bra, men alikavel hjelper andre, osv.
Jeg syns dette er et utrolig givende program. Så da spør jeg dere
Hva syns du ?Klart mange av oss sitter der i grønn missunnelse og ønsker vi kunne få oppleve det der, men altså, når alt kommer til slutten. Vil vi egentlig det? Vil vi ha det så ille at vi kanskje får hjelp av dem ? Mitt svar er vel nei. Disse familiene har opplevd så sinnsykt masse, og hatt det så tøft, at dette unner jeg
dem , og ikke meg selv. Gjør ikke du?
